Strikking som kunsthåndverk

Strikking var et mannsyrke på 1600- og 1700-tallet – da var det status å være en håndverker. Det var først ut på 1800-tallet at strikking ble folkelig. Men det har siden 1200-tallet vært i bruk, og mange måtte strikke plagg for at de skulle ha noe på kroppen. Vi vet at i 1527 ble det første strikkelauget dannet i Paris, og det innebar høy sosial status. De mest eksklusive plaggene var i silke, og strømper og trøyer ble importert til Norge. 

Strikke = spøte, binde, bunde, knytte

Nattrøyene som kom til Norge med nederlenderne på 1600-tallet er inspirasjonen til mang et koftemønster. De var karakteristiske med åttebladrosa i et skråstilt rutenett. De var i ensfarga garn med mønster i rette og vrange masker. Det finnes utallige variasjoner av dette mønsteret. I bygda Fjell sies det at de kom med jektskipperne fra Hardanger. Det er funnet mange slike trøyer på Fjell, Sotra og Stord. Mens åttebladrosa finner man både i Hardanger og i Selbu her i Norge. Adolph Tidemands malerier formidler mye av tradisjonsplagg på midten av 1800-tallet. 

Fjelljakken fra Husfliden er en av de eldste som er funnet.

Overklassen strikket for fornøyelsens skyld og de strikket i tynt tynt garn og ofte med pinner 1. De strikket seg vesker med perler, pulsvanter, hansker, luer og strømper. Mens middelklassen og underklassen strikket fordi de var nødt. Lisbeth Pedersdatter fra Christiania er den første strikkersken vi kjenner til fra Norge. Hun ble anklaget for trolldom 22. august 1634 i Stavanger, og i rettsprotokollene kan vi lese at hun livnærte seg av å strikke strømper. I alt 860 mennesker i Norge ble anklaget for trolldom, i hovedsak kvinner. 91 mennesker ble brent på bålet i Finnmark, hvor den største forfølgelsen foregikk med tanke på innbyggerantall. Hovedvekten var kvinner, bakgrunnen var rykter, sjalusi og overtro - ingen var en heks.

I Selbu bodde det en dame ved navn Marit Emstad født 1841. Marit var setertaus om sommeren og hun strikket mye. I 1897 leverte hun det første votteparet til Husfliden i Trondheim. De skilte seg ut fordi det var en tid hvor det meste var ensfarget og i rette og vrange masker. Marit brukte mønster, og strikket det med to farger. Marit blir ofte kalt ”selbustrikkingens mor”, og vi alle vet hvordan det gikk videre med selbuvotten.

Trøyer med mønster og to farger spredte seg utover 1800-tallet. De vi kjenner best til i dag er bla. Ivelandskofta, Torridalskofta, Lusekupta fra Setesdal, Fanatrøya, Bynestrøya, Stadsbygdgenseren, stolpetrøyer fra Nordfjord, rosetøyer/stjernetrøyer fra Austevoll, Sotra, Fjell og Stord. Åttebladrosa har mange navn som bla. rose, rosa, stjerne, selburosa, hardangerrosa. Det finnes mange slike lokale trøyer både hva mønster, fasong og teknikk angår. 

På en tid hvor det å sitte med hendene i fanget ble betraktet som en skam, ble det ofte strikket. Både liten og stor både satt og gikk å strikket plagg til familien eller om de kunne selge de. Mannfolk strikket sine egne gensere både til sjøs og på land ute ved kysten. I Lofoten strikket kvinnene ofte sjøvotter til mennene sine, de strikket da inn hår fra seg selv som en forsterkning. I dag bruker vi heller garn med nylon.

Teknikker utviklet seg også utover det langstrakte land. Tveband i Hedmark/Oppland, konststrikk, som sies å komme fra Finnskogen, kniplingmønstre som de velstående strikket og på bygda var det mønsterstrikk. Senere kom det inspirasjon fra med aranstrikking/flettestrikk. 

Vi kan vel være enige om at strikking er allsidig og har et rikt mangfold. Noen strikker for å slappe av og noen for å gjøre det til et yrke. Strikking samler generasjoner sammen til en felles interesse, og jeg håper strikkegleden består i mange, mange år fremover.