Strikking i verdenshistorien del 3: De britiske øyer og Irland

Særlig de britiske øyene og England holdte tritt med noen av sine kollegaer i Europa. Strikkede liturgiske hansker, etterliknet de som ble funnet i Spania og Frankrike og datert til 1300-tallet eller 1400-tallet, var en del av inventaret til St. Paul's Katedral i London: Luestrikking var vel etablert på slutten av 1400-tallet, som Turnau siterer I. Thirsk, "strømper ble laget i Wales, Devon, Westmorland og Durham".

I andre deler av de britiske øyer ville særegne strikkestiler etter hvert ta tak. Med fiske som en viktig del av hverdagen på øyene, utviklet mange regioner sin egen tolkning av fiskegenseren. Mest populær er kanskje de intrikate genserne på Kanaløyene, kalt enten Guernseys eller Jerseys, etter to av øyene i kjeden. Arangensere, den irske versjonen av fiskerens genser, hadde også stingmønster, men oppsto mer på 1930-tallet – mye senere enn Guernseys. Arangenseren ble solgt til turister som en måte for familier til å tjene penger under potetnøden.

Interessant nok, noen av de samme mønstrene som tradisjonelt brukes i arangensere, dukker opp i skotske strømper, de tykke, knehøye sokkene som vanligvis ble brukt med kilter. Utenfor kysten av Skottland og Norge har Shetlandsøyene lenge vært hjemsted for flere definerte strikketradisjoner. Mens fiske-gensere på Kanaløyene og arangenserne i Irland har detaljerte stingmønstre som strikkes i én farge, skiller forseggjorte fargegensere på Shetlandsøyene seg ut, ofte kjent som Fair Isle-gensere.

England

England er kjent for en av de viktigste utviklingene i strikkingens historie: oppfinnelsen av strikkerammen. Denne fantastiske kreasjonen, oppfunnet i 1589 av William Lee, skulle tillate masseproduksjon av strikkeartikler. Rammen skulle sies å være sammensatt av mer enn 2000 brukbare deler, og var ifølge Irena Turnau i The History of Knitting Before Mass Production «den mest kompliserte mekanismen som ble introdusert i industrien på 1600-tallet-» Men det er strikkingen av strømper, som begynte så tidlig som på 1300-tallet, som virkelig ser ut til å definere England for mye av sin strikkede eksistens. Fra starten tok det ikke lang tid før hele sokkevirksomheten tok av. Dronning Elizabeth fikk sitt første par svarte strikkede silkesokker i nyttårsgave kort tid etter begynnelsen av hennes regjeringstid; noen år senere hadde stort sett alle i England på seg strikket ull (en dramatisk vending for stoffet som gikk foran dem). I 1588 begynte de første strikkeskolene å åpne over hele landet, ment til å lære de fattige en levedyktig ferdighet, og ved slutten av århundret sysselsatte sokkeindustrien anslagsvis to hundre tusen mennesker i året, engasjert i å lage tjue millioner par av sokker. Slik det er med strikking overalt, var det nødt til å endre seg.

Sokker ga plass for vester – damaskvester var populære i elisabethansk og jakobeansk tid – så måtte vester vike for strikkede silkebrokadejakker på 1600- og 1700-tallet, i det minste for de som hadde råd til å lage slike ting. For de fattige gikk strikkingen omtrent som før: praktiske ting som luer, hatter, hansker og ja, sokker, var strikket av ull.

På 1800-tallet kom hvit strikking for fullt til England, likedan som for resten av Europa. Bommullsgarn hadde virkelig gjort sitt inntog. 

I løpet av 1. verdenskrig ble det et skifte ved at det ble strikket varme klær for troppene, og en skikkelig bølge av å strikke gensere, badedrakter, designerstrikk og å strikke for veldedighet kom. 

Strikking har holdt seg stabil i England, og det har kommet veldig mange fine strikkedesign derfra. 

På bilde ser du et par brune nikkers i silke fra ca. 1790.

Skottland

På drift i Den engelske kanal, mellom Sør-England og Nord-Frankrike, kan de fjorten Kanaløyene ha gitt lite til dialogen om strikkehistorien hvis det ikke var for ett kritisk plagg: fiskegenseren.

Å finne veien på ryggen til hardtarbeidende sjømenn som ikke kan tidfestes, jerseys eller guernseys (de to navnene som stammer fra de to største av øyene), var absolutt ikke de første strikkede tingene som noen gang ble brukt av fiskerfolk - det fantes votter og hatter også. På Færøyene; morsomme små yttersko kalt skolingar. Noen historikere, inkludert Rutt, bemerker at den type strikketøy som ble foretrukket for strømper (kalt glattstrikk) var kjent som "jersey" og var forløperen til den enkle stylingen av de første fiskegenserne. Det har blitt diskutert at "jerseys" referer til gensere strikket i finull og seksjoner, så sydd sammen, mens "guernseys" referer til tykkere gensere i grovere ull og strikket rundt.

I Skottland på 1400-tallet , i lavlandet, var strikking av kyser vel etablert. Kysemakerne i Dundee hadde satt opp et gilde for dem selv i 1496. Blåe kyser var strikket i ett stykke og tovet. De ble brukt av tjenere på 1500-tallet, og boksatvelig av alle skotske menn på 1600-tallet. På 1700-tallet ble kysene pyntet med røde og hvite ruter på hodebåndet. På midten av 1800-tallet var de så og si borte, før de gjorde comeback å victoriatiden.

Men skottene strikket ikke bare kyser, de strikket også strømper. Mange strømper, og med ganske avanserte teknikker.  De fleste farget sitt eget garn med bark fra or. "Scottish kilt hose" er en spesiell strømpe som ble strikket til kilten. De var ensfargede og med mønstre som går igjen i Aran eller strikket i møster og farger som var på kilten. De ble strikket flatt og så sydd sammen.

På midten av 1800-tallet var det veldig hipt å strikke i Skottland, og mye av det som er bevart er fin blondestrikk og intrikate fargemønstre.

 Shetland

Shetlandsøyene er en gruppe på mer enn hundre øyer, hvorav bare fjorten er bebodde, som ligger to hundre mil utenfor kysten av Norge. Håndstrikking på øyene har vært dokumentert helt siden tidlig på 1500-tallet, bare noen få år etter at Norge overlot øyene til Skottland i rekkefølge, skriver designeren Sheila McGregor i The Complete Book of Traditional Fair Isles Knitting, for å «skaffe balansen mellom medgiften til Margaret av Danmark til hennes ekteskap med Kong James III av Skottland." Øyenes politikk gjenspeiler faktisk den store mengden av påvirkninger som er i spill, ettersom handelsruter fra Sør-Europa, Baltikum, Skandinavia, Færøyene og Island samles der. Hva dette har betydd for strikking er muligens alt. Men det som virkelig har satt Shetland på strikkekartet er: Unst blondestrikk og Fair Isle.

Shetlandsk blondestrikk, spesielt fra øya Unst, er så fin at James Norury kalte den "tynt som spindelvev", mens Alice Starmore kalte den "denne skjøre blomsten". Den er strikket tradisjonelt i 2-tråds kremfarget nakkeull. Ulla er så fin og tynn at den må håndspinnes. I dag er det få som klarer å spinne så fin og tynn ull. Den skal være like tynn som et hårstrå. Sjalet skulle være så tynt at du kunne dra det gjennom en giftering. Men etter du hadde strikket sjalet skulle du bleke det hvitt, noe som kunne være en smertefull prosess før. Det var også tradisjon for å ha sjal til sorg som var farget sort eller lilla, og sjal som hadde røde kanter for feiringer. Sjalene fantes i utallige mønstervarianter av blondestrikk.

I hodet til mange har Fair Isle strikking blitt synonymt med enhver form for mønsterstrikk. Men i sannhet er det en teknikk, som kommer fra den lille shetlandske øya med samme navn, muligens så tidlig som på 1850-tallet, som følger stive spesielle regler. I følge Alice Starmore, i hennes omfattende Book of Fair Isle Knitting:

Fair Isle tar ofte utgangspunkt i et OXO-motiv (en serie vekslende åttekanter og kors), som ofte ble funnet på finske og estiske hansker tidlig på 1800-tallet.

Den strikkes rundt, på fire pinner, av myk, fast shetlandsull i mønsterrapporter over sytten eller nitten mønsterrader, med rader med mønstre enten stablet rett over hverandre eller forskjøvet, som murstein. 

Mønsteret, som vanligvis er symmetrisk og består av et oddetall rader, må inneholde diagonale linjer for å fordele trådspenningen jevnt og sikre et plagg som er elastisk.

Bare to farger brukes per omgang, og disse fargene må endres ofte innenfor den omgangen (minst hver syvende maske, om ikke færre) - som Starmore påpeker, holder dette trådene korte og mønsteret jevnt. James Norbury utdyper bruken av farge på denne måten, selv om dette ikke er harde og faste regler: "På 1. omgang brukes en lys nyanse for bunnfarge. På 2. omgang brukes samme bunnfarge og 1. kontrastfarge introdusert for mønster. På 3. omgang brukes medium som bunnfarge, men 1. kontrast brukes fortsatt for mønsteret. På 4. omgang brukes medium fortsatt som bunnfarge og 2. kontrast for mønster.»

Og likevel, innenfor disse stive strengene, er et vell av rikdom og variasjon mulig. Det er kun to farger per omgang, men så mange som strikkerne vil ha gjennom hele plagget. Tradisjonelt ble gul (fra løkskall), rød (fra madder) og indigo (fra indigo) satt sammen mot naturlig svart, grått, lys gulbrun, brunt eller grønt. OXO virker som et ganske lite fleksibelt mønster inntil du tar i betraktning all variasjonen man kan strikke når mindre mønster legges til disse elementene - forskjellige kryss, diamant, frø og tilfeldige former til O-ene, for eksempel - eller de ekstra mønstrene som kan jobbes i rundt OXO: Peeries, bølger og topper, norske stjerner, border, mer frø, tesseret mønstre - kombinasjonene er grenseløse.

Alice Starmore sier at mønsterstrikkingen vandret til Fair Isle gjennom fiskere, seilere og reisende fra Baltikum og Skandinavia. De første Fair isle plaggene var fingervanter, strømper og bereter før det ble mer vanlig med gensere på tidlig 1900-tall. Bruken av store stjerner ble veldig vanlig etter at nordmenn hadde kommet dit under 2. verdenskrig, i likhet med at Fair Isle gjorde sitt inntog på den norske markedet etter krigen. 

Wales

Historien til walisisk strikking finnes det lite informasjon om. Angivelig har det aldri vært en strikkestil som kan tolkes som helt walisisk. Kanskje så tidlig som på 1500-tallet, slik som mange i denne regionen av Storbritannia, tok til seg sokkestrikking som et middel til å tjene penger. Senere ble det en del strikking av gensere for fiskere. Virkelig den eneste indikasjonen på regional variasjon er Monmouth- capsene som Rutt gjør så mye ut av i sin History of Hand Knitting. Det er tenkt at de oppsto på 1400-tallet i den walisiske grensebyen Monmouth, og ble i stor grad solgt til sjømenn og soldater, hvorav sistnevnte tilsynelatende hadde dem under hjelmene. Merkelig nok ble de også kjøpt fra produsenter utenfor Monmouth, ettersom produksjonen deres ble overført til andre riker på 1600-tallet. Capsene var glattstrikket rundt på fire pinner i mørk 2-tråds ull og tovet. Disse capsene var vanlige på 1500-tallet fordi loven sa at alle gutter over 6 år, som ikke var en gentleman, skulle bære et eksemplar som var laget i England hver søndag og på helligdager.

 Irland

Det alle vet om strikking i Irland er dette: Aran-gensere. Det har blitt kjent at Aran-gensere slik vi kjenner dem i dag ikke var, som det en gang ble forkynt, eldgamle gensere til fiskere på disse tre øyene som driver rundt i Galway Bay, og viser den romantiske symbolikken til rufsete, religions-gjennomvåte liv (som ikke er å si at fiskere eller Irland ikke brukte gensere for å holde kulden og det våte ute mens de var til sjøs; de var bare ikke nødvendigvis den fancy, kremfargede varianten som i dag er knyttet til Aran-øyene). Snarere var de en konstruksjon av hardtarbeidende fiskerkoner som forsøkte å supplere sin magre inntekt med litt håndstrikk for turisthandelen en gang etter hungersnøden på midten av 1800-tallet. Tidligere hadde de mest strikket strømper - ifølge Rutt, i marineblått med hvite diamantbånd rundt topper og tær - samt lue, sjal og ja, til og med gensere.

Den sanne historien om Aran-genseren ser ut til å være, i det minste delvis, denne: I 1891 opprettet den irske regjeringen Congested District Board for å hjelpe familier til å overleve hungersnøden. Styret oppfordret de lokale til å veve og strikke plagg og selge, og på begynnelsen av 1900-tallet lærte de dem å strikke masker som Honeycomb, Figure Eight og Double Diamond. Noen år senere, en Dublin håndverk butikk eier som heter Murian Gahan, hadde en spesielt interesse i å ivareta lokale håndverk, besøkte øyene og tok prøver av strikkingen for å dra hjem og selge det. Tydeligvis var disse tidlige eksempler av Aran-strikking en enklere stil med vrangmønstre som noen mennesker har spekulert på kom til øystrikkerne via de skotske jentegjeterne. Den første kjente mønstrede Aran-genseren, som ligger i National Museum i Dublin, dateres fra ca 1930. I 1946 begynte Aran-gensere slik vi kjenner dem i dag å dukke opp, men i relativt liten skala. På 1950-tallet begynte irske fiskere å bruke genserne selv, og det ble oppmuntret til å gi full gass for å reklamere for håndstrikking på øya.