Strikking i verdenshistorien del 2: Vest-Europa

Vest-Europa

Strikking fant dens første maske i Vest-Europa, ved grensene til Spania, og braste seg gjennom til den islamske verden. Tidlige eksempler fra regionen er silke, og strikket rundt: Frem og tilbake metoden vi kjenner og elsker i dag dukket ikke opp før nesten på 1600-tallet.

Verdt å vite:

To små arabiske strikkede silkeputer, funnet i kongelige gravkammere ved Las Huelgas i Burgos, Spania, sammen med et par biskophansker.

Fransk strikkeprosjekt realisert for Håndverksrådet med den London-baserte Somaliske kvinnegruppen. Putene er bemerkelsesverdig vakre, spesielt med tanke på at de ble laget i en tid der strikking var preget av hva som var rett og galt. Strikket i glattstrikk på stålpinner, er putene innviklet, og de er fylt av diamanter og pastiller, rosetter, og fluers-de-lis mønstre.

Fra Spania, gikk strikking som en farsott gjennom Europa, det ble tatt opp av håndverkere fordi det var enkelt og lett å gjøre, i motsetning til veving. Det krevde ikke mye utstyr. De første europeiske strikkplaggene var små. Det var relikvievesker for å holde på restene av helgener, (det varte fra 1200- til 1300-tallet), akkurat som liturgiske hansker og de tidligere nevnte putene, som kun var 28 cm høye og 35 cm brede. Det var også strikkede strømper (som dukket opp tidlig på 1500-tallet for å erstatte tøystrømper som ble holdt opp av strømpebånd, vanlige bånd og alle slags typer strømpebånd), strikkede ermer, vesker, og ulike type poser. Strikkebokforfatter Deborah Pulliam, i en 2007 artikkel for Piecework magasinet, beskriver at noen poser kunne ble hengt fra beltet under de rikelige foldene på både herre- og dameklær, samt vesker fra 1500-tallet som er kjent som «Pokes». På 1700-tallet var strikkede arbeidsvesker for håndarbeidsprosjektene veldig populære, og på 1800-tallet dukket det opp strikkede poser med perler.

Strikking var dominert av de dyktigste som bevist av Irena Turnaus artikkel, «The knitting crafts in Europe from the thirteenth to the eighteenth century». Strikkingens gilde, skriver hun — en organisasjon av håndverkere som måtte bestå strenge tester for å få medlemskap—var satt i Frankrike så tidlig som 1268, og på 1400-tallet også i Nederland og Spania. I mens begynte bøndene å strikke ulluer og strømper til menn for å spe på den lille inntekten deres, og også for å gi klær til dem selv og familiene deres. På 1700-tallet, ble strikking overalt, og nesten alt var strikket; truser, sjal, til og med tepper, et essensiellt sør-tysk fenomen på 1600- og 1700-tallet.

Gensere som vi har nå til dags dukket ikke opp før senere. Deres forløpere var sannsynligvis de typiske italienske silkejakkene og -vestene som ble populære over hele kontinentet på 1600-tallet, og de enkle, underskjortelignende plaggene (nattrøyer) fra 1300-tallet. Mønsteret deres, var ofte inspirert av mønstre fra sokker.

Frustrerende nok, selv om strikking var en gammel og et godt forankret håndverk i Spania, Frankrike og Italia, så er det veldig lite materiale å finne etter det 15. og 16. århundre.

Spania og Portugal

I Traditional Knitting Pattern, tar James Norbury strikking til Spania på 800-tallet, selv om han siterer at det ikke finnes noe materiale for dette. (Men tenk på dette overbevisende faktumet: Den første vest-europeiske strikkingen var av den svært utdypende tofargede varianten. Hvor mange år, tiår eller århundrer ville det ha tatt før det grunnleggende innen strikking utviklet seg til en så sofistikert kunstform?) Mer støttende er Norburys påstand om at det meste av tidlig strikking i Spania var liturgisk — utført for den katolske kirken.

Ruta Saliklis, fofatter av A Wealth Of Pattern, nevner de liturgiske vantene, som de fra 1200- og 1300-tallet, som ofte hadde påsydde masker av gull- og sølvtråder.

I følge Pulliam's "Early Silk Knitting", det første beviset for vrangmasker og kast er på et par strømper eid av Eleanor of Toledo ca. 1562. Både Barcelona, Toledo og Málaga var assosiert med strikking på 1500-tallet. Disse regionene produserte silkestrømper for de engelske kongelige. Irena Turnau skriver om gildene av strikkehåndverkere i Barcelona på slutten av 1400-tallet, og om silkestrømpene strikket i Toledo for det franske hoffet. Disse strømpene ble bestilt i sjøgrønn, rød, himmelblå, mørkegrønn, hasselbrun, duegrå, gul, hvit, fiolett, sort, askegrå, gulbrun og karmosinrød.

Turnau skriver videre om de fantastiske silkejakkene som var på mote på 1500- og 1600-tallet: Den eldste som er ivaretatt er en silkejakke i grønn silke med mønster i gulltråd. Mønsteret består av ørner med blomstermotiver og er fra begynnelsen av 1500-tallet.

Før 1600-tallet hadde strikking blitt industri. I 1600 hadde strikkemaskinene overtatt, og kom til Portugal i 1678 og Catalonia i 1687. På 1800-tallet så man strikking på buksene il tyrefekterne. Strikking for hånd var og er fortsatt populært, men i mye mindre skala en det en gang var.

På Azorene i Portugal ble det strikket noe som kalles pita lace - navnet kommer fra fiberen; aloe vera som de laget garn av. I en artikkel fra Harper's Bazaar i 1893 står det dette: "Strikkingen med aloe har nådd perfeksjon, både i variasjonen av mønstre (som strikkeren skaper selv) og i finheten av fiberen. Sjal, kjoler, fichu, og alt annet som passer til blodestrikking er laget med aloe."

Italia

Mye er endret på i årene fra de såkalte «strikkemadonnaene» malt av ulike kunstnere utover Italia (og i minst et bemerkelsesverdig eksempel, i Tyskland) på 1300-tallet. De hadde mange antagelser og spekulasjoner om hvem som strikket dem, og hvor tidlig og hvor. Med Rutt sier: Bevisene må ikke overtolkes. Det vises at strikking var kjent i Nord-Italia før 1350. Trolig var strikkingen gjort hjemme av kvinner, men det forteller oss ikke om det enten var en hobby eller om det var et felles arbeid, eller om det var billig eller dyrt.

Uansett, strikkemadonnaene forteller oss en hel del om strikking i middelalderen. Et maleri av brødrene Lorenzetti viser jomfru Maria strikkende med forskjellige spoler med garn og farger, og settpinner og tråden over høyre pekefinger. Dette forteller oss at man da som nå, strikket rundt og med tråden over høyre pekefinger.

Hopp to hundre år frem i tid og rike italienere gikk i komplekse strikkede strømper. Henrik den 8. gikk i italienske strikkestrømper. En artikkel fra Godey's Magazine i 1847 uttalte at: Oppfinnelsen av strikking er hevdet av Spania. Sikkert er det at strikking var praktisert i Spania lenge før England forstod strikking.

Norburykaller italiensk strikking for selvbevisst og sofistikert. Han oppdager at på 1400- og 1500-tallet har den italienske strikkingen mistet det arabiske preget. De har funnet sin egen stil med utsmykning av jakker og jerkins: Silkegarn i skarpe farger, sølv- og gullfarger, til og med krystaller er alle med på å fremstille plagg med blomster- og symbolske motiver som minner om de vevde mønstrene i brokade.

Hva italienerne har gjort mellom da og nå er det forsket svært lite på. Vi vet at det i dag produseres mye strikk og garn i Italia.

På bilde ser du et par elegante votter i silke fra 1500-tallet.

Frankrike

I Traditional Knitting Patterns, sier James Norbury dette om fransk strikking: Franskmennene spesialiserte seg på strømper med elegante kniplingmønstre, noe som gjorde de til et av vidundrene i Europa.

Rutt beskriver mer de vanlige strømpene som vanlige folk strikket og gikk med, ofte laget av ull.

Turnau beskriiver at Frankrike var stor når det kom til strikking, og mye tidligere ut enn mange andre europeiske land. De første laugene (gildene) kom til på midten av 1200-tallet i Paris. De hadde en litt treg start, men i 1514 var gilde "Chapeliers de gants et de bonnets" et av de viktigste gildene i Paris. Og Frankrike var et av de viktigste sentrumene for strikking. Luer og strømper ble strikket, og likedan en del sokker, vanter, votter og frakker.

Bereten

Noen sier at bereten kommer fra middelalderen og oppstod i den tidligere regionen Béarn (region i Sør-Frankrike, i og nedenfor Pyreneene, som ga oss Béarnaise saus). Det vi vet med sikkerhet er at en av opptaksprøvene til å bli medlem i et gilde, en lærling måtte lage fire mesterverk på tretten uker, var å lage en beret. En beret var tradisjonelt strikket rundt i ufarget ull og så tovet og blokkert i fasong.

Les Tricoteuses

Det er ikke bare i Charles Dickens´s historie A Tale of Two Cities vi kjenner Les Tricoteuses fra. De fantes i virkeligheten også, under den franske revolusjon. Det var en liten gruppe kvinner som var betalt av den pariske kommunen for å overvære tribunaler og henrettelser. Deres jobb var å hilse døden velkommen, fornærme ofrene og å fylle øynene deres med blod, samtidig som de strikket. Hva i all verden kunne de ha strikket når de hadde en så grusom jobb? De strikket strømper og strømpebånd, og også frihetsluer.

Frihetsluer

er et av de mest kjente symbolene fra revolusjonen. Luene har en spiss foran og er i rødt. Festet på luen var en nål i tricolor fargene; rødt, hvitt og blått.

Luene ble brukt så tidlig som sommeren 1790, og het phyrigian. Navnet henspilte på de frigjorte slavene fra den romerske tiden. Disse frigjorte slavene fikk en slik lue som et symbol på at de var frigjort.

Spolestrikking

Den lille spolen i tre som barn, og kunstnere, brukte til å snurre garn har flere navn som: Knitting Nelly, Knitting Nancy, Knitting Jenny, Knitting Bob o.l. Den strikket en lang "pølse": Du snurret garnet rundt hver av de fire beina, og tok de av med en heklenål etter en runde med å snurre garnet rundt alle de fire beina samtidig. Ikke så veldig ulikt hestetømme (i-cord).

The grand dame of knitting, Elisabeth Zimmerman, er hun som oppfant hestetømme slik vi kjenner den i dag. I-cord står for idiot cord. Men Elisabeth stoppet ikke der, hun oppfant også hestetømme opplegg, avfelling, midt i og knapphull.

På bilde ser du frihetsluen.

Tyskland

James Norbury, i en overraskende mangel på takt, slenger sammen strikketradisjonene i Tyskland og Østerrike i boken sin «World Knitting Patterns». Men som han peker ut, Habsburg-styret i forskjellige deler av Vest-Europa (biter av siste dagers Østerrike, Ungarn, Tyskland og Italia, og andre land) kan ha tvunget til litt tverrkulturell påvirkning. Norbury er også rask til å fastholde at regionale forskjeller i strikking forble veldig intakt: blondestrikk i Wien, broderte motiver i østerrikske Tyrol, sterkt mønstret bayersk strikketøy, stramt strikket stoff i Nord-Tyskland.

Strikkedesigner og forfatter Nicky Epstein daterer strikking i Tyskland og Østerrike til 1200-tallet. Strømper og luer ble de første strikkede kreasjoner i regionene, siden de allerede var stort sett alle andre steder. Mester Bertram av Minden sitt maleri "Buxtetude Madonna", en av de mest kjente madonnabildene var ferdig i 1390. Derfor kan vi med sikkerhet at strikking hadde funnet sitt fotfeste allerede da. Det vi nå tenker på som tradisjonelle bayerske strømper; kremfargede strømper med intrikate fletter og vrangborder, ble veldig populære på 1600-tallet, fulgt opp av tradisjonelle bayerske og tyrolske gensere og jakker.

Øverst ved Rhinen var et viktig område for håndstrikking på sent 1500-tall. I 1599 var det mellom 210-220 verksteder i byen, og i 1653 var det 28 byer med verksteder kun for strikking alene i hele Alsace. Østerrike lå ikke langt etter.

Kunststrikk - Wiener kniplingmønstre

Kniplingmønstre var veldig populært i Østerrike og Tyskland på 1700-tallet. Det ble strikket på svært tynne pinner med svært tynn tråd. Det var noen skikkelige kunstverk som ble laget. På slutten av 1800-tallet gikk den veldig ut, nesten så mye at den forsvant helt. Grunnen kunne være at det tok for lang tid å strikke.

Men mellom 1. og 2. verdenskrig fikk det seg igjen en oppsving, mye takket være Herbert Niebling som publiserte en rekke mønstre med teknikken. Dette ble oppdaget av japanske Kazuko Ichida som spredte teknikken i sitt eget hjemland. Marianne Kinzel spredte teknikken til Amerika og Storbritannia.

Flettestrikk

Flettestrikk, også kalt alpestrikk, er mest assosiert med fjellregionene i Sør-Tyskland og Nord-Østerrike. Lisl Fanderl, som metodisk dokumenterte mønstre fra fjellregionene i Østerrike, skriver at en strømpe ble strikket med pinne nr. 1 i sin bok fra slutten på 1970-tallet. Strømpene hadde intrikate mønstre, og dess mer intrikat, dess stoltere var jenta som hadde strikket de. Hun bar de til sin dirndlkleid og loden drakt. Mennene brukte også tradisjonelle strømper til sin lederhosen. De ble kalt stutzen.

På bilde: Kniplingstrikk fra Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ca. 1830. Ligner veldig på det som de kaller wiener kniplingmønstre

Nederland

Enkelt og stramt. Dette er slik James Norbury kategoriserte nederlandsk strikking i boken sin Knitting Patterns from Around the World. Han så denne disposisjonen som en direkte refleksjon av nederlandske husholdningers dysterhet. Den nederlandske strikkeforfatteren Henriette van der Klift-Telegen innrømmer at nederlandske strikkere "strikker annerledes fra andre" og nevner dekorative mønstre rett og vrang i én farge, uten kryssede masker, som et eksempel. Senere ble det strikket tofargede strikkemønstre som viser en forkjærlighet for enkle, repeterende motiver av ruter eller diamanter, kanskje et hint til den nederlandske lappeteknikken Norbury også refererer til. Selv rett og vrang mønstrene han velger å stemple i boken hans følger et strengt regime som minner om lappeteknikk.

Håndverkslaug i Nederland ble opprettet i 1429, og i 1550, ifølge van der Klift-Tellegen, var nederlandske strømpestrikkere så dyktige at de ble ansatt av kongen av Danmark for å lære hans egne strikkere teknikker. Ved det 1600-tallet spesialiserte nederlandske strikkere seg på preget strikking - «kryssede rette masker på en omvendt glattstrikk bunn,» van der Klift-Tellegen kaller det - intrikate gjengivelser av planter, fugler og andre dyr. Ved 1700-tallet ble "hvite østlige musselin", med ordene til Mary Thomas i hennes strikkebok, importert til Europa: Ikke noe bomullsgarn hadde vært tilgjengelig der før 1740. Dette satte i gang en generell europeisk hvit strikkemani. Strikkere av hvit bomull ønsket å strikke gjennombrutte blonder, ifølge Thomas, og "så fint og åpent mønster ble det at den fineste blondetråd ble brukt, strikket på pinner kjent som "tråder". Og mens hvit strikking raste igjennom i hele Europa, Thomas antyder at landene som ikke tidligere "drev med å lage nålebinding eller "broderte lisser" var de som virkelig utmerket seg på det - Nederland var kanskje den øverste blant dem.

Noen hevder at det engelske ordet "knitting" kommer fra det nederlanske "knutten".