Selbuvotten

Du kan lytte her 

Bygda Selbu ligger ved ferdselsvegen mellom Trondheim og Sverige. Derfor har det alltid kommet mange nye impulser til området. Fra svenskegrensa gikk de gamle handelsveiene fra kontinentet via Østersjøen, gjennom Jämtland og Härjedalen og over russiske elver. Kaukasus, Armenia og Tyrkia ser ut til å ha vært de rikeste mønsterkildene. Derfra kommer bla. Motivene lilje, nellik og tulipan, som vi finner i trønderske dobbelvevnader i boka Dobbeltvev i Norge av Helen Engelstad. Disse motivene er blitt til roser i selbustrikk. Mønstre som vi vil kalle typiske selbumønstre, finner vi igjen i de eldste mønsterbøkene fra Italia, Frankrike, Sveits og Tyskland på 1500-1700-tallet. Ei bok som kom ut i 1895 på tysk, inneholder mange av selbumønstrene. Strikketradisjonen i Baltikum fra begynnelsen på 1800-tallet, har også mange typiske selbumønstre, men da med flere farger. Det som vi i dag kaller Selbu rose heter i Selbu skjennrosa. Fordi alle mønstre fikk dialektnavn.

Selbuvotten er i dag et kjent og godt innarbeidet varemerke for Selbu. Votten med åtte­bladrosa har fra lang tid tilbake vært å regne som et «nasjonalsymbol». I dag, og flere tiår tilbake, kjenner vi igjen votten på de svarte åttebladrosene på hvit bunn. Imidlertid viser det seg at vottens uttrykk har endret seg over tid, og mønsteret har gjennomgått en be­tydelig forenkling. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var mønstertradisjonene adskillig rikere, med større variasjon og kompleksitet. Dette henger blant annet sammen med at hjemmespunnet garn kunne være tynnere enn det garnet som tradisjonelt brukes i dag. Totrådbindinga ble overført fra gammel til ung, og det var ikke uvanlig at barna lærte seg teknikken i fem-seksårsalderen.

MARIT EMSTAD

Etter muntlig tradisjon er det sistnevnte, Marit Emstad, som har fått æren av å ha vært den første som strikka mønster med to ulike farger i Selbu, og hun er blitt kalt totråd­ bindingas «mor». Hun skal visstnok ha strikka de første rosavottene i Selbu, og stjerne­mønsteret skal hun ha henta fra storbrurplagget. Marit var også en pådriver for å utvikle mønstre og organisere produksjon og salg i starten av strikkeeventyret. Allerede i 1897 skal hun ha levert de første selhuvottene for salg til Norsk Husflids Venner i Trondheim. Marit Emstad var vel bevandret innen flere husflidsteknikker, og hun ble flere ganger premiert for sitt arbeid.

Marit Emstad (1841-1929) (født Guldseth) var nummer tre i en søskenflokk på sju. Foreldrene var Ola Nilssen fra Andersgarden og Anne Olsdatter Kjøsnes fra Oppigarden. Marit ble gift med Per Ingebriktsen Flønesaunet og tok navnet Flønes. Emstad-navnet tok hun sent i livet, da hun kom på kår hos dattera Mali, som var gift Emstad.

Historien forteller at strikkeeventyret i Selbu starta ved at Marit og søstrene hennes møtte oppi kirka en vintersøndag i 1857 med stjernevotter på hendene. De vakre vottene vakte stor oppsikt på kirkebakken, og totrådbindinga bredte seg deretter raskt i bygda, fra gård til gård, fra grend til grend. Ulike mønstre ble utviklet, og mange mønstre og mønster­ kombinasjoner fikk direkte tilknytning til navngitte personer og gårder. Strikkinga ble fra nå av en naturlig del av livet i Selbu, både til hverdag og fest.